Omtaler

Den tredje novellesamlingen til Ingvild H. Rishøi har bare tre fortellinger, men de er til gjengjeld lange, og utgjør, med litt velvilje fra leserens side, en slags enhet. 

Også her lager hun miniportretter av folk som ”roter det til for seg”, det være den unge, pengelense moren, den unge, arbeidsledige faren Thomas, eller Rebekka, søsteren i en utsatt familie som prøver å ta vare på småsøsknene sine. Rishøis styrke er det glassklare språket, de suverene dialogene og konsentrasjonen rundt kjernen i fortellingene. Med sin empati og skarphet står hun fram som en norsk slektning av kanadiske Alice Munro. Ingvild Hedemann Rishøi  (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen La stå. For Vinternoveller fikk hun Kritikerprisen i 2014. I 2013 fikk hun P.O. Enquists pris.

Omtale ved Janneken Øverland.

Dag Solstads beretning om den slektsgranskende vekkelsen han må ha opplevd på sine gamle dager, kan nok fremstå som en lite generøs tekst når man først møter den. 

Denne tykke boken forteller, i en påtakelig referende stil, om Solstads morsslekt i Telemark. Og den slutter før noen blir født som Solstad selv har møtt og kunne ha fortalt levende om. Men det er poenget! Dette er et litteraturfilosofisk kampskrift, et slag slått for en ny respekt for fortidens fremmedhet. Og for at menneskene som levde før, «i ureflektert glede over sine umistelige liv», var like levende og menneskelige som oss.

Omtale ved Bernhard Ellefsen.

Nils Chr. Moe-Repstad har gjennom heile forfattarskapen gått laus på dei store, eksistensielle spørsmåla i eit språk som rører seg mellom det sanselege, det sprenglærde og det personlege. 

I Teori om det eneste, som også vart nominert til Brageprisen, skriv han for første gong om stupeulukka som gjorde han lam frå brystet og ned som 19 åring. Utgjevinga består av to bøker. I den første er uttrykket kortfatta og fortetta, medan andre bok inneheld langdikt om slektshistorie og sjukehusopphald. Verket er ei rasande og smertefull litterær bearbeiding av eit traume, men peikar dei også ut over det sjølvbiografiske gjennom eit vell av referansar til kunst og historie. Paal- Helge Haugen har skrive at Moe-Repstads fremste kjennemerke er «sensualitet og musikalitet: Det er vakkert og det er urovekkande.»

Sidan debuten i 2001 har Nils Chr. Moe-Repstad (f. 1972) vore rekna som ein av dei framste poetane i sin generasjon. I 2016 var han nominert til Kritikerprisen for samlinga Wunderkammer.

Omtale ved Merete Røsvik Granlund.

Cecilie Løveid har skrevet både romaner, skuespill og lyrikk, men i alt hun skriver finnes det poetiske.

Denne diktsamlingen, som fikk Brageprisen 2017, og «Flytterester» (2012), viser hvordan hun suverent behandler aktuelle samtidsfenomener i dikts form. Mange av diktene her handler om billedkunst, og om bilder som er knyttet til historisk og nyere terror: Hva kan billedkunst og diktning gjøre med sårene etter terrorhandlinger? Hvorfor oppstår det både heltedyrkelse og monsterbilder etter traumatiske hendelser? Her finnes også det dypt rørende og rasende diktet «Straff. En fantasi», om 22. juli-terroristen. Cecilie Løveid (1951) debuterte i 1972 med romanen «Most». I de følgende årene skrev hun noen flere romaner, bl.a. den poetisk-modernitiske «Sug» (1979), og en rekke skuespill og hørespill. Hun har fått en rekke priser, bl.a. Prix Italia, som hun fikk for «Måkespisere» (1983) og Ibsenprisen 2017, for «Vår ære og vår makt» (Nordahl Grieg), sammen med Tore Vagn Lid.

Omtale ved Janneken Øverland.

Olaug Nilssen forteller i «Tung tids tale» om livet med sin autistiske sønn Daniel, og har med det skrevet en språklig sterk, litterært velkonstruert, eksistensielt brennende og dypt politisk roman. 

På den ene siden skriver hun sårt og befriende oppriktig om hvor vanskelig det er å turnere et familieliv der behovene til et av barna kan komme i konflikt med de yngre søsknenes behov, og også være en utfordring for de voksnes utholdenhet. På den andre siden virker Nilssens på samme tid frustrerte og nyanserte beskrivelser av møtet med det offentlige støtteapparatet sterkt opplysende. Slik viser Nilssen til fulle hvor verdifull både skjønnlitteraturen og bruken av personlige erfaringer kan være i det offentlige ordskiftet.

Omtale av Bjørn Ivar Fyksen.

Forfatter og forteller i denne romanen er en og samme person: Ole Robert Sunde som bor i Tereses gate på Bislet i Oslo. Hans kone er alvorlig syk.

Det er en vanlig gråværsdag og Sunde skal ut for å kjøpe sushi og snus. Den lille spaserturen blir til en episk odysse som trår i både Homers og James Joyces spor, men som mest av alt er forfatterens helt egen sorgrefleksjon, bare forskjøvet i tid, for hun er jo ikke død ennå, hans Penelope. Men der han går, alene, korrigerer hun tankestrømmene hans kjærlig, og tanken på at hun er iferd med å bli borte, kaster ham ut i mørket. Slik blir dette også en roman om Sundes kjærlighet til Penelope.

Omtale ved Bernhard Ellefsen.

Det er noe fortidig over deler av motivkretsen i Steinar Opstads Å, høye dag – landbruk, arbeid, slekt – men det er ingenting av mellomkrigslitteraturens vamle blod og jord–metafysikk i Opstads dikt, selv om også han maler en høy himmel over jorda og familien. 

Sjelden har solskinnet over plogfurer glødet med større varme enn her. Diktene er fylt av vakre og slående bilder og en dypfølt respekt for det landlige miljøet som diktjeget har sin bakgrunn i, men nå står halvveis utenfor. Diktenes pendling mellom følelsen av ensomhet og opplevelser av tilknytning er temperert av en forsont holdning til fortiden slik den var, og livet slik det er.

Omtale ved Bjørn Ivar Fyksen.

I De usynlige fortelles historien om Ingrid Barrøy og hennes oppvekst med familien på en øy i havgapet på Helgelandskysten.

Gjennom deres historie forteller Roy Jacobsen også historien om fiskerbondesamfunnet langs Norskekysten i første halvdel av det forrige århundre, tiden før det store gjennombruddet for velferdsstaten og det norske sosialdemokratiet. Med et forfatterblikk dypt rotfestet i vår egen samtid får Jacobsen det beste ut av den historiske romanen som sjanger, og med De usynlige og oppfølgerne Hvitt hav og Rigels øyne gir han nye bidrag til den skjønnlitterære historieskrivningen om det moderne Norge.

Omtale ved Bjørn Ivar Fyksen.

Noe av drivkraften i «Berge» ligger i det kriminelle plotet: En Ap-veteran, med familien sin, er myrdet i Nordmarka.

I tre fortellinger, om journalisten, om dommerfullmektigen og om den mistenkte, som alle knyttes til den grufulle hendelsen, rulles et utspekulert, moderne bilde av Oslo og Norge opp. Romanen har en interessant konstruksjon og en leken stil. Den er lagt flere år før 22. juli-katastrofen, men skaper leser-engasjement og tankevekkende assosiasjoner omkring adferd og masseoppførsel i krisetider. En roman med mange tråder til norsk virkelighet, men ikke et bidrag til virkelighetslitteraturen. Jan Kjærstad (f. 1953) debuterte med novellesamlingen «Kloden dreier stille rundt» (1980), men de viktigste bøkene i forfatterskapet hans er romanene. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2001, og blant andre priser er Det Norske Akademis Pris (2013)

Omtale ved Janneken Øverland.

Den er en av de mest omtalte norske romanene det siste tiåret, men opplevelsen av å lese den er en ganske annen enn å lese om den. 

Hjorth forteller om en kvinne som har opplevd overgrep som barn, og fortrengt det langt inn i voksenlivet. Romanen handler om hvordan familien hennes reagerer på det hun har å fortelle, samtidig som den legger for dagen et veldig tankearbeid omkring hva forsoning egentlig betyr, og ikke minst det å ha retten til sin egen historie. Dette siste gjør seg gjeldende helt ned i romanens setningsnivå. Dette er nemlig en tekst som vil holde på ordet, den vil få lov til å fortelle ferdig.

Omtale ved Bernhard Ellefsen.

En roman om den meksikanske apekvinnen Julia Pastranas siste dager i Moskva omkring 1860, og om to nordmenn som henimot vår tid krysser hennes historiske spor, lyder som en plotdrevet affære. 

Men det er Gunstein Bakkes «Havende» ikke. Den er en idéroman, med en tankekraft (og et tankeinnhold) som faktisk bringer tankene til Solstads slektsroman fra Telemark. For hva vil det hele tatt si å skrive litterær om fortiden? Hva vil det si å åpne opp et lukket øyeblikk, vise det som det uoverskuelige og åpne «nå» det engang var, før det ble et historisk «da» og enkelt sorterbart i historiebøkene. Bakke skriver så intenst tenksomt og så språklig nysgjerrig, at «nået» åpner seg foran leseren på boksiden.

Omtale ved Bernhard Ellefsen.

Få forfattere dyrker den åndfulle formuleringskunsten som Kyrre Andreassen, og hans iltre hovedperson og forteller Krister Larsen fører et språk som savner sidestykke i nyere norsk litteratur. 

Det er som om han øser fra et muntlig og folkelig reservoar av språklig vidd. Den ryggplagede elektrikeren Krister lever et liv med stein i skoen, men har en gudbenådet evne til å uttrykke irritasjon og avsky, både overfor sine medmennesker og overfor enkelte trekk ved samtidens samfunns- og arbeidsliv. Likevel er det på det personlige plan romanens tragiske side utspiller seg; Krister legger sin stolthet som mann i være familiefar og arbeidskar, men makter ikke på noen av områdene å være den han ønsker.

Omtale ved Bjørn Ivar Fyksen.

En roman om mor, far og barn, og om betydningen av å huske.

En voksen datter intervjuer sin aldrende, berømte far. Men kanskje er det for sent. Datteren må skrive sine egne, høyst subjektive opplevelser av mor og far, som var travle i egne liv, og egentlig ikke ville være voksne. Mens datteren satset alt på å komme seg ut av barndommen. De urolige er en original vri på selvbiografi, en smertelig kjærlighetserklæring om å vokse opp, en bok om ensomhet og tilhørighet, og om stedene i livet. Men også en leken roman som beveger seg uanstrengt mellom minner, refleksjoner og referanser til litteratur og film.

Linn Ullmann (f.1966) debuterte i 1998 med romanen Før du sovner. Før det var hun en prisbelønnet kulturjournalist og litteraturkritiker. Hun har utgitt seks romaner som alle er oversatt til flere språk og har fått mye nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. I 2017 fikk hun Doblough-prisen for hele forfatterskapet.

Omtale ved Janneken Øverland.

Laila Stien er blant landets aller beste novellister, og hennes bøker er fylt av det livet selv er lagd av: familie, hus og hjem, arbeid, hverdag og helg. 

Stien kombinerer blikket for dagliglivet med et skarpt øre for muntlig språk og skaper med dét særpregede og troverdige fortellerstemmer. I «Over elva» møter vi stort sett mennesker i andre halvdel av livet, og mange av dem er hensatt til å se tilbake på livets høydepunkter, til minner om det som er ugjenkallelig forbi. Med opplevelser av tap følger sorg, men over novellene hviler det en avklart tone. «Over elva» uttrykker en erfaren og klok vilje til forsoning med både egne og andre feil, men også en erkjennelse av at enkelte ting burde vært ugjort.

Omtale ved Bjørn Ivar Fyksen.

Denne romanen er Lindstrøms vri på den sjølvbiografiske romanen, men handlar like mykje om ektemannen og faren som om forfattaren sjølv. 

Tittelen viser til at teksten er sett saman av ei rekkje korte notat som er skrivne gjennom ein vinter kor ektemannen Mats var alvorleg deprimert og snakka om å ta livet av seg. Vi får glimt frå barndomen til både forfattaren sjølv og ektemannen, noko som inneber at ho både brukar slikt ho har blitt fortalt og diktar vidare. Historia om faren til forfattaren, biletkunstnaren som sleit med depresjonar heile livet, er også sentral. Med søkjande og opne, men også treffande og vakre formuleringar har Lindstrøm skrive ei trassig og sterk kjærleikserklæring til dei to viktige mennene i livet hennar og det komplekse, vanskelege livet. 

Merthe Lindstrøm (f. 1963) debuterte i 1983 med novellesamlinga Sexorcisten og andre fortellingar. Ho har rennome som ein av våre beste novellistar, men har fått sitt største gjennombrot med ein roman: Dager i stillhetens historie sikra henne både Kritikerprisen 2011 og Nordisk Råds litteraturpris 2012.

Omtale ved Merete Røsvik Granlund.

Johan Harstads åttende roman er over 1100 sider lang og lar oss møte fire mennesker uten at historiene om dem følger de aller klareste linjene. 

For like mye som en fortelling, er denne tykke boken et rom, et norsk-amerikansk og svært johanharstadsk rom. Hvor tenkning om kunst og populærkultur, nostalgi og ungdomsminner og Vietnam-krigen blander seg til et merkverdig lunt og sårt sted. Samtidig er dette en roman som griper utover, ved at tittelpersonenes kunstneriske produksjon (Max' filmer og Mischas malerier) faktisk er presentert i en spesialutgave, som særlig interesserte lesere anbefales å oppsøke.

Omtale ved Bernhard Ellefsen.

Diktsamlinga handlar om at naturen blir påverka av rovdrift og forureining, men viser og til mytologi og førestillingar mennesket gjennom tidene har hatt om verda. 

Dette er lærde dikt som også tek vitskaplege omgrep inn i det poetiske språket: “Den lille klovnefisken som lever i sjøanemonen / har fått registrert svikt i nøkkelmolekylet som regulerer orienteringsevnen.” 

Språket rommar både humor og sorg knytt til at naturen, som før har stått for det evige og stabile, no endrar seg grunnleggjande. Dermed vil også det vi tenkjer om verda måtte endre seg. Naturen har tradisjonelt symbolisert lengten etter det vakre, reine og andelege, men diktaren peiker på at lengten snart kan kome til å rette seg mot det vi til no har teke for gitt; naturen sjølv. 

Inger Elisabeth Hansen (f. 1950) debuterte som lyrikar i 1976. For diktsamlinga Trask, forflytninger i tidas skitne fylde (2003) fekk ho Brageprisen og vart nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Å resirkulere lengselen, avrenning foregår sikra henne Kritikerprisen 2015.

Omtale ved Merete Røsvik Granlund.

Innsirkling 2 er tredje bind i ein episk triologi kor Carl Frode Tiller leverer ei imponerande mangfaldig analyse av korleis identitet er grunnleggjande forma av roller, sosial status og makt.

Her får vi endeleg vite historia bak at det i første band vart sett inn annonse i avisa om David som hadde mist minnet, og trong at dei som kjende han tok kontakt. Gjennom dei tre siste forteljingane om livet og personlegdomen hans, blant dei den han sjølv fortel, stig ikkje berre ulike perspektiv på den unge mannen fram, men også på Noreg som klassesamfunn. Karakteristisk for Tiller er evna til å skrive fram intense scener som skildrar i detalj korleis indre og mellommennesklege spenningar ladar sjølv dei mest daglegdagse replikkutvekslingar og av og til slår ut i konfliktar og vald. 

For debutromanen Skråninga (2001) fekk Carl Frode Tiller Tarjei Vesaas debutantpris. I 2005 vart han kåra til ein av dei ti beste, norske forfattarane under 35 år av Morgenbladet. Bøkene i Innsirkling-triologien har også gitt han ei rekkje viktige prisar og prisnominasjonar, inkludert nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris. 

Omtale ved Merete Røsvik Granlund.

Slåttekar i himmelen er den første av fire bøker der Edvard Hoem gjennom egen slektshistorie forteller historien om det store hamskiftet i det norske bondesamfunnet, om utvandringen til Amerika og overgangen til vår moderne tid.

Historien om slåttekaren, Hoems egen oldefar, som opplever at historiens vinder fører sønnene vekk fra den vesle slektsgården i Romsdalsfjellene og sprer dem til storbyen og andre kontinenter, er både en storslått hyllest til tidligere generasjoner og en moderne, skjønnlitterær norgeshistorie. Og verdenshistorie – amerikafarerne i slekten og deres søken etter lykke har paralleller til vår egen tid, der Europa gjerne er målet for folkevandringene.

Omtale ved Bjørn Ivar Fyksen.

Trilogien består av romanane Andvake (2007), Olavs draumar (2012) og Kveldsvævd (2014), og kom i samla utgåve i 2015.

Dette er romanverket Jon Fosse vann Nordisk Råds litteraturpris for, og boka demonstrerer korleis det fløymande, musikalske språket hans kan mane fram inderlege kjensler og dei heilt store perspektiva gjennom det tilsynelatande banale. Handlinga gir sterke assosiasjonar til den folkelege balladetradisjonen: Det unge paret Asle og Alida rømer til Bergen, kor nauda deira for husvære når ho skal føde deira første barn, leier dei ut i tragedien. Triologien kan lesast som ein fantasi om opphavet til kunstnaren sjølv, ei slektshistorie kor kunsten og kjærleiken representerer både overskridande kraft og dødeleg risiko: Den kunstnarlege evna spring ut av ei bestemt slekts- og kulturhistorie, samtidig som den knyt skjebner saman over grensa mellom liv og død.

Som ein av dei fremste dramatikarane i vår tid er Fosse (f. 1959) også rekna som kandidat til Nobelprisen i litteratur. Han debuterte i 1993 som dramatikar, men har også utgjeve ei rekkje romanar og diktsamlingar. 

Omtale ved Merete Røsvik Granlund. 

Kjartan Fløgstad er en udiskutabel gigant som skriver verk vi ikke kommer langt i før diskusjonen liksom velter opp i oss. 

I denne romanen lar Fløgstad et knippe historiske personer, hvis gjerninger strekker seg fra opportunistisk medløperi til nazistiske krigsforbrytelser, møte fiktive helter eller anti-helter på avgjørende punkter i den spanske borgerkrigen, den tyske invasjonen av Norge samt etterkrigstidens kalde, ideologiske trefninger. Et sted i romanen finner vi følgende karakteristiske ordspill: «Spørsmålet er: Er ho skuldig? Eit svar er: Svar skuldig.» Når Fløgstad skriver om ansvar og historie gjennom det ekstreme tyvende århundret, er det en oppsummering så god som noen.

Omtale ved Bernhard Ellefsen.

Rune Christiansens åttende roman om den unge veterinæren Linda Erneman og hennes udramatiske liv skaffet ham Brageprisen i 2014. 

Denne vakre, stemningsfulle, ja, nær sagt betagende romanen fikk en fantastisk mottakelse av både kritikere og lesere. Linda lever i pakt med naturen og dyrene rundt seg. Hun utfører sitt yrke. Hun reflekterer over årstidene, sykdommer, død, men også nytt liv, både blant dyr og mennesker. Til å være en såpass nedtonet roman, gir den overraskende mye leseglede. Lydias ensomhet er ikke deprimerende, Christiansens poetiske språk viser den fram som gledeskapende selvstendighet. Rune Christiansen (f.1963) debuterte i 1968 og har skrevet både dikt og romaner. Han er kunstnerisk ansvarlig for Forfatterstudiet i Bø. Han er tildelt flere priser, bl.a. Gyldendalprisen (2015) for hele forfatterskapet. 

Omtale ved Janneken Øverland.

Biletkunstnaren Ruth kjem til Bordeaux for å setje opp ei kunstutstilling. Medan ho ventar på at kjærasten Johannes skal kome etter, blir ho kjend med kuratoren Abel samt dottera hennar Lily og kjærasten Ralf.

Ruth funderer på kvifor ho lengtar slik etter ein mann som verken er i stand til emosjonell intimitet eller ser ut til å begjære henne seksuelt. Gjennom vekslingar mellom ulike synsvinklar, mellom fantasi, tankar og røynd, blir det skapt ei draumliknande og uverkeleg kjensle som igjen er knytt til det å bli utsletta som individ. Romanen er ein imponerande litterær kollasj full av presise observasjonar og treffande litterære bilete som skaper skape store rom for vidare refleksjon.

Hanne Ørstavik debuterte i 1994, og har sidan gjennombrotet med romanen Kjærlighet i 1997, vore ein av våre mest prisløna og omdiskuterte forfattar.

Omtale ved Merete Røsvik Granlund.

Øyvind Rimbereid har plassert seg som en av samtidens ypperste norske poeter, kanskje den aller ypperste. I Orgelsjøen forener han flere tidligere motivkretser: havet, musikken og et dystopisk syn på framtiden. 

Orgelet kan være et bilde på en stor maskin, en pustebelg, verdenshavet eller regnskogens lunger, noe som produserer et helt, myldrende univers. Men når det kobles til sjøen, blir det straks dystrere. På fabulerende vis spør poeten hva vi er i ferd med å gjøre med vår verden, med havet, med dyrene? Dystert, men også med en oppmuntring til den enkelte: Du selv er en bølge, en motkraft mot forsvinning!

Øyvind Rimbereid (f. 1966) debuterte med novellesamlingen Det har begynt (1998), men har siden rendyrket og videreutviklet norsk, moderne lyrikk. Ikke minst fikk Solaris korrigert (2004) mye oppmerksomhet, også for sitt innovative språk, en blanding av engelsk, norsk og stavangersk. Rimbereid har fått en rekke priser, senest Aschehougprisen i 2017.

Omtale ved Janneken Øverland